Jordbruksforhandlingene som bærebjelke i den norske landbruksmodellen

Den norske landbruksmodellen bygger på lange tradisjoner for samarbeid mellom staten og landbruksnæringa i arbeidet for å nå landbrukspolitiske mål. Modellen hviler på fire bærebjelker:

• Hovedavtalen, som regulerer jordbruksforhandlingene
• Tollvernet
• Markedsbalansering
• Juridiske virkemidler

Jordbruksforhandlingene er de årlige forhandlingene mellom staten og bøndenes faglag (Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag).

Når man kommer til enighet i forhandlingene inngår man en jordbruksavtale for det kommende året. Jordbruksavtalen sier blant annet noe om hvilken pris bonden kan få for varene han/hun produserer, hvor mye budsjettoverføringer jordbruket vil få og hvordan disse budsjettmidlene skal fordeles.

Hovedavtalen

Det er Hovedavtalen mellom staten og faglagene som ligger til grunn for, og regulerer, de årlige jordbruksforhandlingene. Dette er et typisk eksempel på den samhandlingen mellom myndigheter og interesseorganisasjoner som vi finner innenfor flere sektorer i Norge.

Hovedavtalen trådte først i kraft i 1950, og har senere blitt endret i 1984 og 1992. Under  følger en kort video om hva hovedavtalen regulerer i forhandlingene:

Hovedavtalen slår fast at forhandlingspartene i jordbruksforhandlingene er staten på den ene siden og jordbruket ved Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag i fellesskap på den andre siden. Dersom organisasjonene ikke blir enige kan staten føre forhandlinger og inngå avtale med én av organisasjonene. Begge organisasjoner er like fullt bundet til gjennomføring av avtalen.

Dersom det ikke er mulig å nå fram til en forhandlingsløsning kan regjeringen invitere Stortinget til å fastsette jordbruksoppgjøret, eller oppgjøret kan gå til voldgift (sist anvendt i 1978). Dersom oppgjøret går til behandling i Stortinget er det kutyme at statens sist reviderte tilbud legges til grunn og vedtas. De siste årene har vi imidlertid sett litt ulike varianter av dette (se tidslinjer for de ulike årenes forhandlinger på Bondelagets nettsider).

I forbindelse med diskusjoner knyttet til jordbruksforhandlingene vil ofte begrepene «avtaleinstituttet» eller «forhandlingsinstituttet» komme opp, som en beskrivelse av rammene for samarbeidet mellom staten og faglagene. Grovt sett består avtaleinstituttet av Hovedavtalen, de årlige forhandlingene og jordbruksavtalene, samt Budsjettnemndas grunnlagsmateriale for forhandlingene.

Jordbruksforhandlingene

Under jordbruksforhandlingene stiller et regjeringsoppnevnt forhandlingsutvalg for staten. Departementsråd i Landbruks- og matdepartementet (LMD), som er det ansvarlige departementet, leder forhandlingene. I statens forhandlingsutvalg involveres også andre departement, eksempelvis Finansdepartementet.

Landbrukets forhandlingsutvalg består av representanter fra begge faglagene og ledes av lederen i Norges Bondelag.

Jordbruksforhandlingene innledes normalt med prosesser der både interne organisasjonsledd i faglagene og andre aktører med tilknytning til landbruket gir sine innspill til partene.

Parallelt med, og uavhengig av, dette utarbeider budsjettnemnda grunnlagsmaterialet for forhandlingene. Dette består blant annet av totalkalkylen som viser inntektsutvikling for jordbruket og referansebrukene, og sier noe om forventet utvikling for ulike produksjoner og bruksstørrelser.

Faglagene går sammen og blir enige om et felles krav på vegne av landbruket, som deretter overleveres regjeringen ved LMD (se kravdokument 2018 i faktaboks). Dette skjer normalt i siste halvdel av april. Kravet bygger på omfattende prosesser i begge organisasjoner i forkant.

Rundt én uke etter at kravet er levert kommer staten med sitt tilbud (se tilbudsdokument 2018 i faktaboks). Bondeorganisasjonene går da sammen for å vurdere tilbudet og hvor vidt man ønsker å gå i videre forhandlinger. Som regel velger man dette.

Når partene har blitt enige om den økonomiske rammen for oppgjøret må de bli enige om hvordan denne rammen skal finansieres. Dette kan skje gjennom økte målpriser, mer tilskudd eller økt effekt av jordbruksfradraget (skattefradrag).

Jordbruksoppgjøret skal være ferdig innen 17.mai. Uvahengig av om det blir avtale eller brudd mellom partene, vil man få en ny jordbruksavtale etter Stortingets behandling.

Avtalebestemmelsene som gjelder bevilgninger over statsbudsjettet følger kalenderåret, mens de avtalte målprisene gjelder for perioden 1. juli til 30.juni.

Hva forhandler man om?

Jordbruksoppgjøret fastsetter hvilke virkemidler som skal brukes for å nå de landbrukspolitiske målene som Stortinget har vedtatt. Mer konkret skjer dette gjennom forhandlinger om:

• Administrerte priser på råvarer – målpriser
• Direkte støtte (tilskudd)
• Utviklingsprogram innen miljø, økologi, bygde- og næringsutvikling.

Man forhandler ikke om toll og importbestemmelser, skatter og avgifter, samt lover og forskrifter. Det er også viktig å poengtere at man i jordbruksforhandlingene ikke forhandler om garantert inntekt for bonden – bare inntektsmuligheter. 

Målprissystemet

I Norge har vi målpriser på korn, melk, svinekjøtt, poteter, epler og et utvalg grønnsaker.

Målprisene er priser som bonden reelt sett skal kunne få for disse varene ut fra balanserte markedsforhold, det fastsatte importvernet og de mulighetene for markedsregulering som er til disposisjon. Prisfastsettelsen gjennom målprissystemet er hovedvirkemiddel for å regulere markedene for jordbruksvarer.

Gjennom markedsregulerende tiltak og prisnoteringer har TINE, Norske Felleskjøp og Nortura (som er markedsregulatorer på henholdsvis melk, korn og kjøtt) ansvar for at gjennomsnittsprisene holder seg på eller under de avtalte målprisene. De skal løpende rapportere til Landbruksdirektoratet på oppnådde priser på noteringstidspunktet (noteringspris).

Dersom prisene overstiger øvre prisgrense to uker på rad iverksettes administrative tollnedsettelser. Dersom målprisen overskrides som et gjennomsnitt for avtaleåret skal det fastsettes en særskilt styringspris for det påfølgende avtaleåret.

Les mer om målprissystemet hos Landbruksdirektoratet.

WTO setter et tak for prisstøtte. Målprisene kan ikke overstige de forpliktelsene Norge har inngått gjennom WTO-avtalen. Dette fører til at enkelte norske varer ikke kan konkurrere på markedet, hvilket går ut over lønnsomheten for bonden. På grunn av det internasjonale presset er flere varegrupper derfor tatt ut av målprissystemet de siste årene.

Dersom prisene på verdensmarkedet på den andre siden skulle bli presset opp, følger ikke målprisene disse svingningene. Dette gjør at forbrukerne får stabile priser innenlands.

Tilskuddsordninger og utviklingsprogram

I jordbruksforhandlingene forhandler man om omfang og innretning på en rekke ulike tilskuddsordninger for landbruket. Formålet med disse ordningene er å bidra til å nå landbrukspolitiske mål, for eksempel ved å utjevne distriktsvise forskjeller, stimulere til ulike produksjoner og/eller kompensere for ulemper i driften.

Grovt sett kan man dele tilskuddsordningene inn i pristilskudd, produksjonstilskudd, utviklingstiltak og velferdsordninger.

Hvorfor er jordbruksforhandlingene viktig?

Det norske jordbrukets forhandlingsrett gir norske bønder en medinnflytelse som er unik i internasjonal sammenheng. Med rettighetene følger imidlertid plikter og et medansvar for oppfølgingen av jordbrukspolitikken.

Jordbruksforhandlingene bidrar også til økt fokus på jordbruket, og gjør at Stortinget hver eneste år må ta stilling til om innholdet i jordbruksoppgjøret bidrar til å nå de landbrukspolitiske målene som er satt. Prosessen er demokratisk, åpen og bredt forankret.

Kilder: 

• Bunger, A. & Tufte, T. (2016). Den norske landbruksmodellen. AgriAnalyse.
• Jordbruksoppgjøret. Hentet 15.8.2018 fra bondelaget.no
• Om målprissystemet. Hentet 15.8.2018 fra landbruksdirektoratet.no