Landbrukssamvirkenes historie i Norge

Vi har her at gjøre med den kjendsgjerning, at det som den enkelte ikke orker at utføre alene, vil med lethet kunne utføres, naar flere slaar sig sammen. Flere smaa kræfter frembringer tilsammenlagt en stor kraftvirkning, og ved at arbeide i fællesskap kan menneskene derfor paa mangfoldige maater bedre fremme sin velfærd end ved at stræve hver for sig i konkurrence med hinanden.

Fra heftet «Samvirke» av Dr. Thvorvald Aarum. Utgitt av Selskapet for Norges Vels samvirkeutvalg 1911.

Behov for fellesskapsløsninger

I Norge finner vi eksempler på samvirkelignende organisering så langt tilbake som til 1600-tallet, da innbyggerne i byer og tettsteder gjennom dyrekjøpt erfaring skjønte at fellesskapsløsninger var nødvendig for å komme seg på fote igjen etter brann. Den første brannkassa ble stiftet i Nes på Romerike så tidlig som i 1689.

Etter hvert ble liknende organisering vanlig flere steder. Den første sjøforsikringen ble etablert i 1806, og livsforsikring startet opp i 1825. Flere sparebanker, etablert på 1800-tallet, bygget også på samarbeid og samvirke.

Samvirke i landbruket

Landbrukssamvirkets spede begynnelse finner vi med de første potetbrenneriene på 1840-tallet.

I 1856 ble det første samvirkemeieriet opprettet i Rausjødalen i Tolga, nord i Østerdalen. Dette ble det første i en rekke av lokale samvirkemeierier som ble dannet fram mot århundreskiftet.

I 1855 fikk vi de første innkjøpslagene, som ble oppstarten til Felleskjøpet, og i 1895 kom de første samvirkeslakteriene.

Stor vekst fra 1920

Men det var først rundt 1920 at man virkelig så en stor vekst i landbrukssamvirkene rundt om i landet. Gjennom de harde trettiårene ble samvirkebedrifter en god støtte for mange bønder, som slet på grunn av vanskelig tilgang til markedet og ustabile priser. Samarbeid og organisering i regionale og landsomfattende samvirkeorganisasjoner gjorde at produsentene fikk bedre tilgang til markedet.

Myndighetene støttet utviklingen, og oppfordret bøndene til å ta del i videreforedling av råvarene slik at de kunne sikre seg en rettferdig del av verdiskapingen. I 1930 ble det opprettet et samarbeid der landbrukssamvirket – på vegne av myndighetene – påtok seg ansvaret for å forsyne hele landet med ferske jordbruksprodukter til noenlunde like priser. Dette samarbeidet eksisterer fortsatt.

Nødvendig å opprettholde innflytelse i markedet

Arbeidet med å bygge regionale og etter hvert nasjonale strukturer fortsatte i etterkrigsårene. Bøndene så at dette var nødvendig for å kunne oppretholde innflytelsen i markedet.

Fram til rundt årtusenskiftet opererte de fleste samvirkebedriftene fortsatt med en toleddet struktur. Etter dette har flere fått på plass landsdekkende konsern, blant annet i TINE, Nortura og HOFF. Hver enkelt bonde er nå direkte medeier i konsernet.

Samvirke mellom samvirke

Allerede i 1945 ble Landbrukets Sentralforbund etablert for å håndtere utfordringer og oppgaver som meierisamvirket, kjøttsamvirket og de andre organisasjonene hadde felles.

I 1979 ble navnet endret til Landbrukssamvirkets Felleskontor. I dag er navnet Norsk Landbrukssamvirke, og organisasjonen fungerer som interesseorganisasjon og møteplass for samvirkebedriftene. Styret velges fra medlemsbedriftene og faglagene Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

I dynamisk endring

Landbrukssamvirket har hele tiden – fra 1856 og fram til i dag – vært markedsbasert og i dynamisk endring hva angår leverandør- og industristruktur og forretningsutvikling.

De senere års utvikling av landsdekkende konsern er et strategisk viktig grap for å tilpasse seg utviklingen i markedet og sikre bøndene fortsatt konkurransekraft.

Strukturell revolusjon

Landbruket som sådan har gått gjennom betydelige strukturelle endringer fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag. I løpet av de siste 30 årene er antall produksjonsanlegg mer enn halvert både i TINE og i Nortura. Antall bedrifter er i samme periode redusert fra 137 til 1 i TINE og fra 10 til 1 i Nortura. Samtidig er antall gårdsbruk mer enn halvert.

Til tross for de store endringene som landbruket selv og bondens verktøy – samvirkebedriftene – har gått gjennom, ligger de grunnleggende samvirkeprinsippene fra 1844 fortsatt fast.